TrAP

Fremtiden skriver jeg selv : En filmserie om tilhørighet

År: 2017

Dato: 26. og 27. september

Kategori: Film

Sted: Oslo, Trondheim og Tromsø

Visningssted: Kunstnernes Hus, Auditoriet

En poetisk filmserie om tilhørighet kuratert av TrAP, fordelt på to kvelder. Serien presenterer filmer som tar oss inn i øyeblikk hvor tilhørighet og personlig identitet i et mangfold er en naturlig tilstand, men samtidig en gjenstand for valg. Seriens to første filmer handler om å prøve ut alternative identiteter i kontekst av samfunn, mens de to neste viser mennesker som finner felleskap i rammer av noe som er større enn dem selv.

Les mer

År: 2017

Dato: 26. og 27. september

Kategori: Film

Sted: Oslo, Trondheim og Tromsø

Visningssted: Kunstnernes Hus, Auditoriet

Foto

  • Stills fra:
  • The future perfect, Nele Wohlatz
  • Mothers of the gods, Pablo Agüero

Produsent

  • TrAP

Samarbeidspartnere og visningssteder

  • Rake Visningsrom, Trondheim
  • Verdensteatret, Tromsø
  • Kunstnernes Hus, Oslo

Tematikken har sin mest dramatiske form i første film, Fiona Tans History's Future, hvor en mann mister alt minne om seg selv og må velge å enten prøve å spille den personen han ikke lenger husker, eller bruke seg selv i å utprøve alternative identiteter. Hvor hjemløst kan det bli, å ikke lenger kunne leve i egen selvforståelse? Erfaringen har sin parallell i Nele Wohlatz The Future Perfect i møte med arbeidsmigranter i Buenos Aires som raskt må lære seg spansk, og hvor språkkursets rollespilløvelser med alternative forløp av nåtid og fremtid speiler valget unge Xiaobin står overfor, til hvilken tilhørighet skal hun vende seg i sitt nye liv?

Anocha Suwichakornpong og Pablo Agüeros filmer viser mennesker som finner felleskap i noe større, i livet og religionenes mystikk. Den vakre thailandske By The Time It Gets Dark tar oss inn i en vev, hvor livet er større enn de enkelte hendelsene som filmen forteller om, mens Mothers of the Gods er en dokumentar om kvinner som har flyttet ut til et lite samfunn på landsbygda i Argentina grunnet religion, men merkelig nok ingen av dem for samme religiøse syn.

History's future

Fiona Tan, Holland 2016, 95 min

Dette er Fiona Tans første spillefilm, basert i en problemstilling hun tidligere har utforsket i kortere format i en rekke galleriprosjekter, om hvordan identitet kan formes av alternativer og valg, hvordan dette i ytterste konsekvens kan omskrive et helt livsløp.

I History's Future våkner en mann etter et voldelig overfall, fri for hukommelse om hvem han er og hvor han kommer fra. Tilbake i hverdagen får han hjelp av sine nærmeste til å leve i den rollen som er ham. Men etter en stund blir rollespillet til en frustrasjon så stor at han velger å dra, for på reise stadig bli flinkere til å bli ny, å skifte ham og fylle en rekke roller, noen ganger forventelig imøtekommende, andre ganger kynisk spekulerende.

For Fiona Tan er minner og en stadig rekonstruksjon av fortid et tilbakevendende tema. Identitet utforskes på basis av fragmenter av et levd liv og Tan har ofte plasserte sine karakterer i kontekst av fysisk rom, for å utforske relasjonen. Eksempelvis i den beslektede kortfilmen "A lapse of memory" (2007), hvor karakteren befinner seg i den særs meningsbærende Royal Pavilion i Brighton. I History's Future er det Europa som er bakteppet, gitt oss i glimt av uro og opprør, men også i menneskers søk etter en stabil hverdag. I små dokumentariske øyeblikk får vanlige folk anledning til å besvare spørsmål av typen - "hva er det du er mest redd for i livet?" For det er vår egen gamle verden som rystes, som kanskje også nå leter etter seg selv - og det må vi innrømme gir en utrygg følelse.

The future perfect

Nele Wohlatz, Argentina 2016, 65 min

Med The Future Perfect (El Futuro Perfecto) tar Nele Wohlatz oss med til en mindre dramatisk hverdag enn i History's Future, til en situasjon mange vil kjennes ved, men tilsvarende til dilemmaene rundt rollevalg mot bakteppe av en ny verden.

Filmen introduserer oss til Xiaobin, en 15-årig kinesisk jente som forenes med familien sin i Buenos Aires. Møtet med et nytt språk og et umiddelbart behov for å bidra til familiens økonomi gjør at Xiaobin raskt må lære seg spansk, ja på vis omskape seg selv til å håndtere nye omgivelser. Filmen gir oss en hverdag hvor det stilles strenge krav, men den gir også utprøving av alternative forløp av nåtid og fremtid, i tråd med de tekstbokbaserte rollespilløvelsene i det spanske språkkurset Xiaobin går på. For mest er dette en film om utenforhet som raskt skal vendes til tilhørighet. Spørsmålet er bare, til hvilken tilhørighet skal en vende seg? For i denne rolleleken kan ingenting sikkert holdes for sant.

Denne filmen bæres frem på varm og imøtekommende sjarm og er tyske Nele Wohlatz debut i spillefilmformat, belønnet med Swatch-prisen for beste første film under filmfestivalen i Locarno i 2016. Wohlatz er bosatt i Argentina og sier selv at "We started to work on the film after I moved from Germany to Argentina, with the need make something out of our foreign condition".

By the time it gets dark

Anocha Suwichakornpong, Thailand 2016, 105 min

Vi er alle fanget i livets vev, synes denne usedvanlig vakre filmen å ville fortelle oss.

Filmen tar oss tilbake til minnene fra en massaker det thailandske militæret begikk på Thammasat-universitetet i Bangkok oktober 1976. Foranledningen var studentprotester som krevde rektors avgang etter hans støtte til militærregjeringen i landet. Antallet døde er ikke bekreftet, men regnes for å være i overkant av 100. Hendelsen hører fortiden til, men har også sitt avtrykk i dag, synes filmen å si på en subtil måte. Gjennomgangsfigur i filmen er Taew, en av initiativtakerne til protesten som overlevde. Vi møter henne først som godt voksen kvinne i et intervju, hvor hun repliserer "jeg er ikke levende historie, jeg er en som overlevde". For historie er ikke her hva som gir et liv mening, livet er i seg selv større enn det enkelte mennesket, fordelt etter egne intrikate mønstre av gjentakelse. For illustrere dette løser Anocha selv opp fortellerstrukturen, i en leken og forunderlig tredeling hvor det gir mening å følge godt med.

Dette er kun Anocha Suwichakornpong andre spillefilm, på tross av å være en av de siste ti årenes mest aktive thailandske filmskaperne i det ikke-kommersielle filmmiljøet, blant annet som produsent for mange filmer. Hun har en fortellerform som stort vil glede venner av Apichatpong Weerasethakuls filmer. Ja, By The Time It Gets Dark (Dao Khanong) er da også co-produsert og klippet av Apichatpongs faste klipper Lee Chatametikool. Likhet med i betraktning, Anocha Suwichakornpong har sin egen stemme, og du verden for en vakker stemme det er!

Mothers of the gods

Pablo Agüero, Argentina 2015, 77 min.

Dokumentarfilmen Mothers of the Gods (Madres del los Dioses) er historien omde  fire kvinnene Samiha, Humana, Mary og Maicoño, som alle har brutt med storsamfunnet og funnet nytt fellesskap i religiøs og mystisk praksis i samfunnet El Bolson i det værharde Patagonia, i sørlige Argentina. El Bolson kjenntegnes av at forskjellige religioner her praktiseres i sameksistens og fylles av mennesker på søk etter en ny og større tilhørighet. En har for eksempel valgt islam, mens en annen har valgt seg mapuche-tilhørighet.

Filmen tar oss tett på kvinnene og deres levde liv, som forteller og gir årsakene til det valget de tok. Dette berettes gjennom poetiske bilder fanget i Agüeros kamera. Filmen rammes av inn av Geraldine Chaplins karismatiske beskrivelse av en skapelsesmyte, som også har gitt filmen tittel. Ut over Chaplins bidrag, er det kun kvinnenes egne ord vi hører.

Denne vakre filmen har vært lite vist utenfor Argentina og Frankrike og hadde premiere under BAFICI i Buenos Aires i 2015.  Dette er Pablo Agüeros andre dokumentarfilm, mens han også over de siste ti årene har laget tre spillefilmer. 

Year: 2017
Category: Film

Foto

  • Stills fra:
  • The future perfect, Nele Wohlatz
  • Mothers of the gods, Pablo Agüero

Produsent

  • TrAP

Samarbeidspartnere og visningssteder

  • Rake Visningsrom, Trondheim
  • Verdensteatret, Tromsø
  • Kunstnernes Hus, Oslo